SVAR
Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.
Takk for ditt spørsmål. Det er mange småbarnsforeldre som kan kjenne seg igjen i dette, og det er helt normalt. Det er vanlig denne atferden varierer i løpet av småbarnstiden og opp til 6-7 års alder.
Sinnet du beskriver er ofte et tegn på frustrasjon og skuffende forventinger, men er en viktig del av hennes læring og utvikling. Hun utforsker for å bli selvstendig. Det er naturlig at barn tester grenser.
Bra dere snakker om dette i «fredstid». La anfallet gå sin gang, en vil som regel ikke nå frem i en slik situasjon. Når hun har roet seg, kan en ta henne på fanget og trøste. Behold trygge og tydelige grenser. Det er viktig å vise barnet forståelse når det ikke blir som barnet vil, aksepter følelsene og hjelp henne til å sette ord på følelsene, selv om en holder fast på sitt nei. Dette gir henne forutsigbarhet og er en del av hennes læring. En kan også gi litt i konflikter, uten å gå bort fra det en har sagt. Det kan også hjelpe å ikke gi barnet for mange valg, få spørsmål en ikke har forutsetning til å svare på, eller valg det ikke er mulig å gjennomføre.
Gjør et tydelig skille mellom adferd og person, en kan sette grenser for barnets atferd, men gi forståelse og aksept for følelsene og personen bak adferden. Som for eksempel «Jeg forstår du blir sint og lei, men det er ikke lov å slå, kaste, og lignende.» Når barnet merker at vi voksne forstår dem, er det ofte lettere å samarbeide. Ofte kan det også hjelpe med humor eller en konkurranse, være tydelig og konsekvent gjennom omsorg, samt gi positiv oppmerksomhet på ønsket oppførsel.
Det er også viktig å poengtere at dette ikke alltid blir helt perfekt, en klarer ikke alltid å være helt konsekvent, alltid være så forståelig, eller ha tid til at alt skal roe seg. Barnet tåler at det/vi ikke alltid er perfekt. Dersom en kjenner det blir helt feil vil barnet også lære av at vi setter ord på det. En kan si unnskyld, eller at nå ble jeg redd og sint. Det er viktig å kontrollere egne følelser, ikke møte sinne med sinne eller trass med trass. Og som du beskriver er det også vanskelig å være storesøster av og til, og det er mange hensyn å ta som voksen.
Ønsker dere lykke til!
Med vennlig hilsen
Helsesykepleier